HAVSTRYKERLIV

Det var tre av oss, Geir med samboer Tina, og Lars, som fant ut at vi hadde lyst på en skikkelig lang padletur. Opprinnelig var turen bestemt til å gå rundt Erins grønne ø. Reiseguide var anskaffet, og første etappe av turen ble tatt med Hurtigruten. Vi satt i salongen, nøt utsikten, og gradvis snek samme tvil seg over oss alle tre: Hva søren skulle vi egentlig til Irland etter med en slik skjærgård utenfor vår egen stuedør? Så da gjenstod det bare å gå på irsk pub i Bergen, bestemme seg for at Guiness ikke smakte godt, og vende baugen nordover i stedet for vestover. Den 8. mai stevnet vi så ut fra Fjøsangerbukten i våre stolte farkoster, som for anledningen var lastet til godt over plimsoll-linjen. Under den siste handlerunden hadde entusiasmen tydeligvis tatt overhånd.

Etter å ha stevnet nordover i et par dager, ankom vi Rongevær, hvor det ble arrangert havpadlesymposium den helgen. Det tok litt tid å finne stedet ettersom Rongevær er et øyvær av den mer fragmenterte sort, og kartet i brosjyren var forstørret opp fra 1:400. 000. Men til slutt ankom vi den gamle skolen, hvor kajakker lå strødd ut over det ganske land; lange, korte, brede, smale, sammenleggbare, opplåsbare, nedsynkbare etc. Et par givende dager ble tilbrakt sammen med artsfrender fra fjern og nær.

Videre nordover bar det. Det første delmål ble nådd da vi krysset fylkesgrensen til Sogn og Fjordane. Første forsøk på å krysse Sognefjorden ble avbrutt da vi ble enig om at medvind var vel og bra, men stiv kuling var i meste laget. Etter å ha ligget værfast et døgn i Dingja, et sted du er fullt ut tilgitt for ikke å ha peiling på hvor er, kom vi oss over vår første store krysning uten videre problemer. Vel, det var kanskje å overdrive litt. Jeg opplevde at rorwiren røk, og at en Svalbard er ustyrlig uten ror, mens Geir begynte å uttrykke et høylydt ønske om å få montert styringssystem på sin båt. Så vi la kursen mot Florø, hvor Geir hadde bedt om å få sendt et ror. Vi ankom 16. mai, men det hadde ikke roret, og dermed lå vi fast på Florø Camping over 17. mai/pinsehelgen. Etter at posten hadde åpnet og Geir hadde konstatert at roret ennå ikke var kommet gikk han inn hos nærmeste blikkenslager og skar ut et system på frihånd. Av og til er det kjekt å være mekaniker.

Det er et mektig syn når man kommer ut Måløysundet og ser Stadtlandet strekke seg langt ut mot storhavet. Vi hadde for lengst bestemt oss for å snyte våre barnebarn for historien om "den gangen jeg lå i havsnød utenfor Stadtlandet", og la kursen mot Selje kloster og landet i munkenes gamle båtstø. Neste dag dro vi inn til Dragseidet og var med på feiringen av tusenårsjubileet for kristningen av Nordvestlandet. Vi kom i prat med besetningen på pilegrimsbåten 'Knut', på vei fra Nordfjord til Trondheim, og før vi visste ordet av det hadde høvedsmannen rekvirert Heimevernet til å transportere oss og båtene over eidet. Å komme over Stadtlandet er å krysse en antropologisk grense. Fjordane hadde vært grisgrendt distrikts-Norge, med en gang man befant seg på Mørekysten var det liv og røre på hvert et ness. Sunnmøringenes nevenyttighet ble bekreftet. En øy på størrelse med Tromsøya, men med noen hundre innbyggere hadde en fabrikk som laget skipselektronikk, en som laget H-vinduer, og en som laget trekabinetter til høyttalere. Neste øy var litt mindre, der hadde de en fabrikk som produserte wincher til supplybåter. Neste øy, på størrelse med Håkøya, hadde bare plass til en båtfabrikk, mens neste holme utenfor det hadde ikke plass til fabrikk i det hele tatt, så der hadde de opprettet et par-tre keramikkverksteder i stedet. . .

Nord for Ålesund sa Geir sin rygg klart og tydelig fra om at den ikke likte å padle. Han dro til kiropraktor i Ålesund, ble radbrukket litt og beordret tre ukers hvile. Han tok Hurtigruten til sin anegård på sør-Helgeland, mens Tina og jeg passerte Trøndelagen med muskelkraft. Den fryktede Hustadvika ble passert i havblikk og solskinn. På Smøla kom sommeren til gangs; 27 grader i skyggen. Akklimatisert som jeg er til Tromsøs versjon av sommer, lå jeg halveis nedsenket i strandkanten og peste. For å oppleve mer humane temperaturer, unngå solgangsbrisen, og følge oppfordringen om ikkje å søva burt sumarnattå, snudde vi rett og slett på døgnet. Stemningsfullt var det, nattemørket hadde allerede tatt sommerferie. Derfor forbauset det oss litt at forsvaret hadde nattøvelse på Storfosna med dunder og brak og alle effekter. Jeg har alltid trodd att poenget med nattøvelser var å venne seg til kriging i mørke, men det er mulig at å holde Fosens befolkning våken ut i de små timer har høyere prioritet.

Når man stikker 10 cm dypt kan kursen stikkes ut stort sett der man måtte ønske, og stort sett ønsker man å stikke ut kursen i smult farvann innimellom holmer og skjær. Men en gang i blant må man jo krysse fjorder og sund. Da Brandsfjorden på Fosen skulle krysses, viste vær og lokale forhold seg ugunstige, før vi viste ordet av det, lå vi i 4 meter høye bølger som brøt på toppen. Det var ikke særlig morsomt; vi søkte mot land så fort råd var. Våt og patetisk banket vi på døren på nærmeste gård for å spørre den gamle bonden om vi kunne få slå opp teltet i fjæresteinene, og ble dermed invitert inn til dusj og middag og klesvask og overnatting og i grunn alt hva våre hjerter kunne begjære.

Stort sett satte vi svært stor pris på interessen fra de innfødte, men etter hvert følte vi oss vel omsvermet. Sesongen for knott var etter hvert kommet godt i gang. De lange kveldsstundene på svabergene ble skåret ned til et minimum. Dynket i myggolje og innhyllet i myggnetting ble teltet satt opp, hvorpå man løp rundt i store sirkler i et par minutter i en fluktmanøver før man stupte inn i teltet samtidig som man dro igjen glidelåsen.

Til slutt var Trøndelagen lagt bak oss, og Tina og jeg dro inn Ursfjorden til Gaupa og traff Geir igjen. Det var godt å bli fulltallig igjen, og vi dro videre med friskt mot. Vega er blitt sagnomsust som en havpadlingens perle; våre forventninger ble ikke gjort til skamme. En vrimmel av øyer og holmer gjorde at navigering etter vårt 1:400,000 kart ble en utfordring, med regelmessige rekognoseringsturer opp på toppen av nærmeste holme. Vega kommune skryter av over 6,000 øyer og holmer med vegetasjon. Det stemmer sikkert. Jeg kom ut av tellingen etter 3442. Det som kom som en hyggelig overraskelse var gjestfriheten og vennligheten blant øyfolket. Stikk innom Vega Kystlag på Vegstein, hvis noen lurer på hva jeg mener.

Lundefuglen har status som kystens maskot. Deres aviatiske ferdigheter gir i grunn inntrykk av at de nettopp har lært å fly med et korrespondansekurs. Disse ferdighetene fikk vi rikelig anledning til å studere på Lovund, klippeøyen og lundefuglkolonien innenfor Træna. Nok et av disse øysamfunnene som gir sentraliseringstilhengerne dårlig nattesøvn ved å torpedere mange av deres argumenter.

Geir sin rygg viste seg fort å være langt fra restituert, og da vi kom frem til polarsirkelmonumentet var det dessverre intet annet å gjøre for ham enn å bite i det sure gresset og trekke inn åren. Naturlig nok hadde ikke Tina noe lyst å fortsette uten ham. For min egen del fant jeg ut at den siste lille biten hjem fikk jeg heller ta alene. Litt stusselig var det, men man venner seg til det utroligste. Stykket frem til Bodø ble passert i bra tempo og dårlig vær, og jeg stakk så vidt innom naustet til Bodøfolket for å si hallo før jeg strøk videre mot nord i bra vær og dårlig tempo. Jeg padlet inn til Kjerringøy mens jeg vred hodet mitt for å finne ut om det fantes en Hamsun-film uten scener derfra. Det var en vakker sommeraften, så vakker at jeg droppet mine planer om å slå leir der og padlet videre forbi Karlsøyvær og ut til Slovær. Folda lå speilblank mens solen så vidt dukket ned bak Lofotveggen.

Utfor Steigen ligger kanskje det flotteste padleområdet nord for Helgeland. Øyværene ligger tett i tett omgitt av Vestfjordens tinder. Ved ett av skjebnens merkelige luner kom jeg frem til Løvøy, et av de gamle handelsstedene på disse kanter, akkurat samtidig med at et vennepar kom hjem dit på ferie. Lysten på litt menneskelig omgang var tilstede, så jeg ble der i nesten en uke og nøt skamløst gjestfriheten til dem og deres (sviger-)foreldre. Det var godt å få myket opp padlemonotonien med en liten bondegårdsferie. Det er for øvrig mulig å leie rom i gamlehuset, kanskje en ide for en padleferie?

Jeg skulle så gjerne fått med meg utsiden av Vesterålen og Senja, men min intuisjon sa meg at det var litt heftig farvann for en solopadler. Så dermed strøk jeg inn Vestfjorden i stedet, og det er ikke noe dårlig alternativ det heller. Litt innlandspadling i sundene var i grunn grei avveksling etter å hele tiden ha ligget ute i havgapet. Det gjaldt bare å beregne tidevannet; Ramsundet og Tjeldsundet overgår Rya på full strøm. Elvepadling, who needs it?

Siste leirplass var ute på Raubergodden, hvor jeg satt ganske vedmodig til sinns og så solen synke ned mellom Hekkingen og Hillesøy. Utrolig men sant; etter to og en halv måned var jeg ikke på langt nær lei. Ingen av sivilisasjonens velsignelser kunne oppveie friheten med å drive sakte fra sted til sted, få omfanget av dagliglivets problemer redusert til søken etter en fin teltplass. At jeg selv på slutten av turen opplevde dette som en god måte å leve på er kanskje det jeg regner som den største prestasjonen

Så var det bare resten igjen. Jeg klappet til kai utenfor Skarven, og tente en aldri så liten sigar. Ikke at jeg røker, men stundens alvor burde markeres med mer enn et kamferdrops. Noen som blir med på å padle til Kirkenes neste sommer?

Lars Nesheim, 1997